«Og jeg prokrastinerer, jeg gjemmer meg i teksten, jeg går lange omveier for å unngå å si noe vesentlig, jeg babler i vei for å undertrykke noe annet som vil ut og som jeg ikke slipper til, men som jeg håper kanskje dukker opp allikevel, kanskje i en bisetning, kanskje bare som et dyp som merkes ved at det ikke røres. Om alt bare er overflate lar vi dypet være, vi prøver ikke å tvinge oss inn på det, og hva som er der nede vet jeg ikke, sikkert noe trist, jeg kunne vel ha skrevet noe trist, men i stedet denne analysen av hvitvinsvanene på den norske venstresiden de siste tretti årene.»
Dette kommer fra jeg-personen i Rant 2 som har lagt inn årevis med arbeidstimer på biblioteket på Blindern – like lang tid som han har brukt på å prøve å finne et hjem i kulturlivet. Nå, midt i livet, må han ut på en barokk ferd for å skrelle vekk den postmoderne ironien, den moderne kulturradikalismen som har erstattet revolusjon med naturvin fra Tyskland, og skyggen av hans egen far.
(...) står for meg som en av de fineste essayistiske utgivelsene på norsk de siste årene.
● Benjamin Yazdan, Bokvennen Litterære Avis
Rant 1 og 2 er dekadente og samtidig dypt kulturkritiske romaner, som veksler lekent mellom underholdende selvopptatthet à la Seinfeld, og fortvilet lengsel etter noe annet: et annet selv, et annet samfunn, en annen kultur.
● Kenneth Moe, Aftenposten
(...) dikter seg om til forfatter på samme måte som en Karl Ove Knausgård, en Thure Erik Lund eller en Thomas Bernhard.
● Fredrik Wandrup, Dagbladet
