For det første: Alle som levde da er døde nå. For det andre: Du var ennå ikke født. Det er knapt til å tro og helst vil du ikke. Som barn var jeg redd for å oppholde meg i samme rom som veldig gamle, fordi jeg tenkte at de kunne dø hvert øyeblikk, og nå oppholder jeg meg frivillig i samme rom med utallige døde, timevis hver dag – vanskelig å tro at det er sunt å lese gamle bøker.
Dette skriver forfatter Kenneth Moe i denne teksten om litteratur – og om når alt man sitter igjen med er en tom, tom angst. Leseangst.
Den lille boka er en del av serien en, to, ti som ble til da Fanfare fikk i oppgave å kuratere fire timers program til årets Kapittelfestival i Stavanger. Vi spurte fem kulturfolk og selvstendig tenkende individer. Kunne de tenke seg å skrive et vilt subjektivt foredrag, om litteratur, musikk, film, kunst og teater – på ti minutter? Og om de ble riktig gode, kunne de kanskje bli trykket opp som små bøker etterpå? Og slik ble det.
De andre i serien:
Jon Refsdal Moe – Og så kommer refrenget
Constance Tenvik – Buffeen
Daniel Kvammen – Primalskriket
Liv Joelle Barbosa Blad – Hva mer?
