«Årets mest føkka selvhjelpsbok»

Håkon Hoffart tenkte han kunne bli kvitt noe mørkt ved å foredle det til noe lett. Resultatet ble nok mer anti-selvhjelp enn selvhjelp. Nå slipper han debutromanen RULLER NEDOVER SKRÅNINGEN I EN TØNNE AV GULL.

Du pleide å tenke at denne boka var en slags selvhjelpsbok. Hvorfor det?

Jeg tenkte ikke at denne boka var en selvhjelpsbok. Men når du nevner det, så kommer jeg på at jeg har kalt den «årets mest føkka selvhjelpsbok». All kunst kan brukes til selvhjelp. Men jeg tror hele fortellingen er litt anti-selvhjelp også. Det er en roman, man kan lese den som man vil. Jeg tror forsøkene på å finne svar i boka vil tolkes ulikt ettersom hvor man selv er.

Hvorfor anti-selvhjelp? 

Er ikke selvhjelp vanligvis en pakkeløsning? Som forteller deg hva du skal gjøre? Og jeg tror ikke denne boka gjør det.

Her om dagen var jeg tilfeldigvis der da du ble stilt ganske så konkrete spørsmål om boka di. Sånn «hva handler den om», «hvem er hovedpersonen» og så videre. Og du virket egentlig ganske forberedt og komfortabel. Var du det? Metanarrativer er jo en egen form, som jeg kan se for meg at du kan finne en viss glede i å skape?

Ja, jeg følte ikke at det var noen fallhøyde der, de fremmede som spurte var så hyggelige. Jeg tror jeg sa at den handler om å foredle krise til noe progressivt eller noe. I dag ville jeg sagt at den handler om å bli en del av verden. Gå i knas og så samle seg sånn passe.

Det var jo ganske konstruktivt!

Jeg hadde en viss tanke om eksorsisme da jeg skrev boka. Tenkte at jeg kunne bli kvitt noe mørkt ved å foredle det til noe lett. Nå er det bare lektyre, ute i verden.

Men hvorfor roman?

Det bare virket som den nærmeste formen for prosjektet. Jeg hadde allerede skrevet noen av kapitlene og skjønte hvilken helhet de hørte til. Det kunne godt ha tatt form som film eller musikk også. Noe som har rytme. Men jeg er glad det ble en bok. Fint å lage noe man kan holde i.

 

 

«Jeg tror den handler om å foredle krise til noe progressivt»

 

La oss snakke litt om veien hit. Hva har du egentlig gjort de siste årene?

En del forskjellig. Etter at jeg flyttet tilbake til Berlin jobbet jeg med VR en stund. Så ble jeg med i Club Knulldrøm med David Dajani og Raymond T. Hauger, spilte plater på Revolver en gang i måneden i to år. Kom litt tett på Oslos mørke uteliv.

Hmm, hva mer. Jeg gjorde litt standup. Ble klippet ut av noen filmroller, dubbet en film. Lagde en animert musikkvideo til et barneprosjekt jeg har vært med på en stund. Tegnet en 50 siders barnebok som jeg synes ble ganske fin.

Jeg ble spurt om å være med på en bittelitt parodisk startup som noen rappere satte i gang. Det dreide seg mest om konsultasjon og medierådgivning, men de hadde ambisjoner om å favne alt. Jeg møtte opp og brainstormet i halvannen time og fikk betalt i cash. Firmaet het Medier og kommunikasjon A/S. Faktisk noe av det morsommere jeg har gjort siste året. Men de gikk konkurs. Ikke så overraskende, egentlig.

I fjor sommer lagde jeg et sirkus i Frognerparken som ble en tolv timers forestilling/eksistensielt talkshow. Det var det beste som skjedde i fjor, kanskje delt førsteplass med å spille Breath of the Wild i 205 timer. Nå har jeg nevnt ganske mange ting fra de siste par årene, men jeg sverger at jeg for det meste har ligget i senga og scrollet på mobilen.

Haha! Hva føler du at scrollingen gir deg?

Scrollingen gir små drypp av tilfredsstillelse og en slags følelse av å være med på det som skjer. Å kværne ut ting i mølja istedenfor å bare observere. For å være en god memefyrste må man ha det litt dritt og være besatt av rare ting. Jeg har gjort min plikt, hehe. Men jeg synes egentlig det er litt tam stemning på internett om dagen. Det er jo ens eget ansvar. Jeg tror kanskje jeg trenger å gjøre litt andre ting nå. Men det tenkte jeg for noen år siden også. Det er veldig vanedannende.

Hvorfor er det tam stemning på internett om dagen?

Det går i bølger. Akkurat nå er det mange folk som trekker seg tilbake, men de følger med fra skyggene allikevel. Og de av oss som er til stede og putter ut ting er litt vel rutinerte, kanskje? Mange bare fortsetter fordi det har blitt en vane. Det er vanskeligere å la være. Jeg tror folk har blitt så vant til det at de glemmer hvor rart alt er. Og mekanismene som spiller inn fra de store firmaene blir stadig mer creepy. Men det kan vi ikke snakke om nå. Next!

For mye rutine er kanskje litt problematisk for alle former for å uttrykke seg?

Ja, muligens, men det er en nødvendighet også. Håndverk gjør det mulig å uttrykke seg. Men når man praktiserer et håndverk bærer det vanligvis med seg en normering innenfor sjangeren, rammeverket. Det er forskjell på å uttrykke seg og bare sanke poeng i et spill. Man må minne seg selv på at man er fri.

 

«Det er forskjell på å uttrykke seg og bare sanke poeng i et spill. Man må minne seg selv på at man er fri.»

 

Dette har vi snakket mye om. At det å forlate normeringen også kan være å gå inn i noe usikkert, et forsøk, et eksperiment, som man ikke helt vet hvor skal eller hva det skal gi. Frihet til å gjøre hva? Frihet til å risikere! Som også vil si frihet til å feile?

Ja, nettopp. Vi har ikke så mye feilekultur.

Bra mål for livet å skape det, da.

Ja, løsningen er vel å vurdere mindre på skala? Det er mye glede i alle uttrykk som ikke oppfyller kravene til kvalitet og god smak. Alt det vi rangerer etter, barometre for suksess, klare skiller. Det er greit å orientere seg etter det iblant, men bra å glemme det også. Man må glemme en del for å kunne oppleve ting.

 

RULLER NEDOVER SKRÅNINGEN I EN TØNNE AV GULL er ute nå. Den er tilgjengelig her og Tronsmo, og på nett hos ARK, Adlibris, Haugenbok, Tanum og Norli. Lansering er tirsdag 22. mai på Ingensteds.

Utvikling Simen Schikulski, design Rune Mortensen