RAPMAN med introvert og flakkende debut, men ikke uten teft…

 

 

 

Emile The Duke – RAPMAN
Album, 19 spor
Fanfare 2017

 

Hvem er RAPMAN? Det kan man jo sette seg på en krakk og underholde seg selv med å fundere på. Det kan være at det er en mann, som føler seg fanget av det han kan. Litt stigmatisert kanskje. En som drømmer om mer sofistikerte ting, som for eksempel fine malerier og uttrykksfull jazz? Ja. Men også en som er voksen nok til å se seg i speilet og tørre å være det han opplever at de tror han er. En som tør å kalle seg selv en rap-mann rett og slett … riktignok med maske på.

Jeg har sett denne mannen i speilet opp gjennom og alltid klart å riste ham av. Men når jeg så etter et nytt prosjekt å gjøre og var tom for umiddelbart bedre ideer, bestemte jeg meg for å slippe denne mannen til for fullt. Han var ikke lett å samarbeide med, for han insisterte på mange rare ting.

For eksempel insisterte han at jeg skulle legge vokalen lavt i miksen og nesten maskere den litt. Ville han gjemme seg for noe? Jeg tenkte bare «greit» og gikk for en slags Batman-lyd. En slags flagrende og mystisk vokal som helst lever litt under overflaten. Stilig det. Men når jeg lener meg tilbake her og lytter drukner det til tider også litt. «Dette kunne vært litt klarere«, tenker jeg. Hvis jeg skal se objektivt på det… «Men det er ganske bra også», trøster jeg meg med mens jeg ser ut av vinduet under de klamme øreklokkene.

For ja, det er jo lovende produksjoner her, men 40 minutter med rap…? Og jeg forstår langt ifra alt han sier. Jeg tror det her er kun for de få. Det er litt sånn verken moderne eller umoderne. Faller kanskje litt mellom to stoler … jeg vet ikke.

Det er nok et album for rapnerds, men jeg hører jo mest på pop og jazz, så det vet jeg egentlig ikke så mye om. Så jeg tenker at det er en lunken 3-er. Martin Bjørnersen ville kanskje gitt det en 5-er, men han er jo kompis, så han får vel ikke lov til å anmelde det…

Men jeg tror det kunne vært mange som hadde digga det her i Statene… Helt seriøst. Der er det så mange alternative typer. Eller i Tokyo. Sånne hippe mennesker som liker å høre på alternativ rap. For det er jo definitivt litt alternativt, dette. Nesten litt som et kunstprosjekt.

Uansett hvordan det ender opp med å bli sett på, så var det gøy for meg å gjøre noe annerledes og nytt, og selv om jeg er glad det er over for denne gang, håper jeg å jobbe mer med Rapman (etter en lang pustepause). Jeg tror han har et større potensiale enn dette om han bare klarer å finne et sentrert fokus. Og jeg håper at jeg neste gang klarer å lure av ham den derre fæle, ubrukelige masken. Jeg hører han driver og maler nå, store malerier, og det hadde ikke overraska meg om han fikk stilt de ut en dag også. Inntrykket mitt er at han tross alt er en driftig type han Rapman. Men med sine 19 spor fungerer muligens albumet like mye som en slags mikstape eller showcase for meg, altså Emile the Duke, som rapprodusent, enn som et konvensjonelt rapalbum. Selv om det får være opp til hver enkelt lytter å dømme.

 

– Anmeldt av Emile The Duke

 

Emile The Duke – RAPMAN slippes i dag, 26. mai. Søndag 28. mai presenterer Emile The Duke: RAPMAN!!! på Henie Onstad Kunstsenter. 

 

Link til album:

Spotify: http://spoti.fi/2qlHc05
iTunes: http://apple.co/2qpXlRe
Tidal: http://bit.ly/2qV3EzQ

 

Utvikling Simen Schikulski, design Rune Mortensen